Bidumsàme

Pitesamisk dugnad

Folk

Toril og Knut Sivertsen

Foto © Siv A.Sivertsen

Toril og Knut arbeider for bevaring av samisk kulturarv og kunnskap

Toril og Knut Sivertsen arbeider for å bevare samisk kulturarv. Det kreves mot og stolthet for å gå foran og synliggjøre samisk identitet.

Hjemme på gården i Beiarn har Knut og Toril bygget Dållågádden villmarkscamp i tradisjonell samisk byggeskikk. De startet smått i 1988 med å sette opp den første gamma. Siden har arbeidet og entusiasmen ballet på seg.

Sammen med flere ildsjeler var Toril og Knut med og startet senteret Duoddárá ráffe, slik at Pitesamer skal ha et felles samlingssted. Knut og Toril har lenge arbeidet for at Sametinget skal anerkjenne Pitesamer. I 2010 mottok ekteparet Beiarn Kommunes Kulturpris for sitt arbeid.

Knut og Toril ligger ikke på latsiden, og har de seinere årene arbeidet med registrering av kulturminner som boplasser, offerplasser og hellige steder i Pitesamisk område. Arbeidet holder de foredrag om.

Om hvordan det var å ta samisk identitet tilbake, forteller Toril at det var en lang vei, at hun gikk mange runder med seg sjøl, spesielt om å bære kofta. Da hun endelig tok skrittet fullt ut, sier Toril at det var en god følelse og at hun kjente seg heime. Det blei ekstra fint å gi hennes egen mamma oppreisning, ved at Toril som datter stod fram med stolthet. Dette var ikke en et valg som Torils mamma selv hadde mulighet til å ta.

Toril er en ivrig duojár, hun trives aller best når hun kan slå seg løs i snekkerverkstedet. Deling av kunnskap er viktig for at yngre generasjoner skal kunne ta kulturarven videre. Toril insisterer på at hun er selvlært og at det fins flinkere duodjàrer enn henne.

Tusen takk, Toril, for at du byr på deg sjøl og kunnskapen du har.

Fornorskning

Bygdene i Pitesamiske områder ble hardt fornorsket, seinere utelatt fra Sametingets satsingsområder

Vi har falt mellom alle stoler helt fram til idag, det er mulig Sametinget etterhvert inkluderer oss som gode Samefolk. Gode nordmenn har vi vært lenge.

Det er lenge siden staten inndro retten til å drive med rein for samer flest. Reinmerket ble erstattet med bumerke og skyldsatte gårdsbruk. Innskrivningen av samene i kirkeboken ble endret fra fin til n når man snakket norsk. Slik fikk myndighetene samene til å forsvinne fra offentlige registre.

Kirken og skolen var hard i fordømmelsen, seinere fordømte bygdefolket hverandre. Språk og andre synlige kulturbærere skulle glemmes. Skammen og glemselen sitter fortsatt.

Fornorskningen har systematisk fjernet alle spor etter samer

De samiske sporene ble fjernet fra offentlige kartverk, lærebøker, kirkebøker, kunst, historie og arkeologi. Folk flest laget nye, familie-historier om gårdbrukere og fiskere. Assimileringen var såpass godt strukturert at mang en nordmann kan få seg en overraskelse dersom de tar opp slektsforskning som fritidssyssel.

Norsk fjellheim og fjordaler i Pitesamisk område ble brukt som sommerbeite, skogene i Sverige som vinterbeite, -før grensene mellom Norge og Sverige ble stengt og det kom krav om at samene skulle velge ett bostedsland. Enkelte rakk ikke velge og kom seg aldri over grensen.

Fortellingen om grådige og late samer var et nyttig maktmiddel

Myten kan tilbakevises, -offentlige registre viser at det var vanlig at samene skattet til både Danmark og Sverige. Den Svenske lapfogden kom rekende ned til de norske fjordene,- selv om samene allerede skattet til Danskekongen. På norsk side ble det såpass vanlig med innkreving av “leie” for reinbeite at man etterhvert brukte begrepet byksel-fin eller byksel-lap om samer det krevdes leie fra. Dette var en snedig omgåelse av grenseavtaler om ensidig skatt til bostedslandet og ikke minst en omgåelse av Lappekodisillen.