Bidumsáme

Fjellappene kom fra Arjeplog til Vesterli, hvor de slo seg ned etter at Norge og Sverige stengte grensene for de årlige vandringer med reinflokken mellom Arjeplog og fjordene i Salten.  Reinmerket ble ugyldig og erstattet av et skyldsatt bruk. Dette var gjeld det tok flere generasjoner å nedbetale. Våre forfedre og -mødre er anført som finner, deretter fastboende lapper i kirketellingene. Vår bestefar kunne tilslutt bruke tittelen gbr. Vi ble etter det en god Norsk familie.

I oppveksten var  vi alltid ute – å ta vare på og bruke naturen, slik det alltid har vært.  Det samiske skulle det ikke snakkes om og dermed ble det mye taushet. 

Kjærlighet og kunnskap ble forbeholdt naturen og fjellet. Rein ble observert med andakt og glede når de forvillet seg på innmarken. Våre besteforeldre sluttet tidlig med dyrehold i fjøsen, etterhvert har vi forstått at det var flere grunner til det.

Vi er oppvokst i fjellet, å holde gården i hevd var et drog, ingen av de voksne viste  glede over  det.

Slåttonn ble utført med sukk og pisk. Straks tursekken kom på og vi kunne raske innover til bærplukking, fisking i kulper, tenne et kaffebål  eller vandre innover fjellnabbene, kom smil og latter fram. Fjordene rundt ble også fisket i sesong, salt-sei og -uer på stamp var fast innslag på middagsbordet gjennom vinteren, sammen med favoritten, blodklubb og blodpannekaker.

Vi fikk en rik arv med tanke på å kunne være ute i de arktiske fjellene om sommeren, men mest om vinteren.

Den tause kulturen er det verre med.